Morgnestund har gull i munn????

Virkelig???? Kl 0700 kjenner jeg at jeg atter en gang er lettet over å ikke sovnet de rolige timene mellom 0300 og 0500. Jeg kjenner at den beske sykehus kaffen kiler i ganen og ser senga mi laaaangt der borte i det fjerne nerme seg faretruende. Jeg kjenner hvordan denne deilig, beske kaffen gjør nytten sin, får fram den siste delen av energi og gjør meg i stand til å kjøre bil om ca 30 min...VAKTSKIFTE....Jeg kjenner føttene forflytte en lettet kropp mot heisen, ned i garderoben. Fra garderoben er kroppen forvandlet til en tung pøl som ikke vet om den vil rekke bilen i tide...skal jeg virkelig kjøre nå??? Kaffen tar gitt sitt siste nådestøt før jeg må ha påfyll, senga er bare 15 min unna....Jeg gleder meg stooooooort til å lande på hodeputen å sove til jeg måååå opp for atter ei ny vakt. Døra går lett opp, jeg prøver å være stille, men det hjalp fint lite, i dag også..."Mammmmmmmmaaaaaaaaaaa, mammaaaaaaaaaaaaaaa,mammaaaaaaaaaaaaa". Jeg er overfalt, i mine slitne armer henger to deilige gull i lykke rus over at mamma er hjemme, ikke vet de at mamma snart forsviner igjen, dog ikke så langt, men lell, veeeeeeldig lenge...Det er vanskelig å rive seg løs, for måten disse to gullene varmer opp hjertet på er for meg forunderlig. Jeg vil jo ikke miste dette øyeblikket for alt i verden.......men senga kaller....Jeg begynner å glede meg til å stå opp, til å komme hjem fra atter ei ny vakt, å møte min kjære små gull's blide åsyn, å kjenne at jeg er elsket, jeg er heldig....hvis ikke den følelsen er gull, ja, nei, da vet ikke jeg.....(I dag blir det val hakket mer kaffe....)