Hverdag

Jeg sitter strengt tatt å lurer på hva i heiteste jeg gjør her inne med mitt skjøre hode, skurrende hals og en arbeidsliste som er lang som ett vondt år med kun ca 45 min til jeg skal hente podene i barnehagen, for å underholde dem til senga kaller....jeg har da ikke tid til dette...men det skal innrømmes at jeg tror min fysiske form har det betraktelig mye bedre med å sitte her i en deilig stol uten å utøve annen aktivitet enn å forflytte fingrene over tastaturet...kanskje jeg bare skal sitte her og berette om alt og ingenting....ja, slik som hverdagslivet er for oss.....

Egentlig skulle jeg begynt på middagen, slik at den bare er å varme når podene kommer hjem (for når de kommer hjem blir mor lenket til en stol/sofa med minimum en sliten sjel i fanget, og jeg tror at jeg har gitt opp the one arm show, når det kommer til middagslaging, med andre ord, skal det bli mat, bør den lages NÅ) ja, åsså skulle jeg laget ferdig ei bleiekake, vasket huset, burde vel ryddet først, vaske klær, gjøre klar til helgas innrykk, planlegge adventskalendere...tja osv...hverdagsting...MEN jeg har pakket inn de aller fleste julegavene (de jeg er ferdige med), jeg er nesten ferdig med alle strikke prosjektene, så DER er jeg ganske fornøyd med meg selv :)

Men her sitter jeg å bare glor i grunn, å det var egentlig ganske deilig...tiltross for at det bare er såvidt pcen får plass på bordet.

Jeg gleder meg til å hente ungene, sånn egentli, for ingenting er disse utagerende, herjede smilene som gauler MAMMAAAAAAAAAAAAAAAAA når jeg kommer inn døra. For ikke å snakke om hvor enormt flink micro er blitt til å vinke og si HADETTTTTTT :) Ja, de har det godt disse små, å d gjør ALT i hverdagen, så får husarbeid være husarbeid, det springer ikke fra meg....men mat må man ha, så nå får jeg bare fyke, slik at vi atter en gang kan få oss ett festmåltid fra Vesterålens fiskeboller :D

Kjære sørgende

Jeg har tenkt på deg lenge og tenkt at det er så mye jeg vil si deg. Hva har jeg dog å si deg? Er det bare mitt egoistiske behov for å fortelle at jeg er så inderlig, livende redd for å oppleve akkurat det DU har gjort? Mulig, men jeg har også ett behov (igjen omsorgsfull egoisme (hvis det er noe som heter det)) for å bøye meg i støvet for deg, vise deg min respekt for at du fortsetter livet med rak rygg, bøyd rygg, sorgen i hjertet og tårene på kinnet.

Jeg har så fryktelig lenge tenkt på deg, du som har mistet en av dine, en eller ei som du var så inderlig, inderlig glad i, som du elsket så høyt bare ett menneske kan elske...Hvordan klarer du deg? Hvordan klarer du å ta en dag av gangen, leve videre med minnene, med sorgen, med kjærligheten, med det blødende hjertet? Ja, for jeg bare tenker at hadde det vært meg, ville hullet i hjertet vært så usigelig stort...

Jeg vil egentlig bare vise min respekt for deg, for at du klarer å leve hver dag, en dag av gangen, med følelser jeg bare så vidt kan ane, langt der borte i horisonten. Jeg vet at en dag kan de bli mine følelser, men jeg ber, instendig, om at jeg må slippe (egoistisk? Angstfull? Jeg vet ikke helt hva det beste ordet er, men jeg bare kjenner meg livredd...)

Jeg håper at du har ett sterkt håp å leve i (hva er vel det i den dypeste smerte og den dypeste sorg?) at ikke alt er håpløst. Jeg håper at du møter varme, omtenksomhet og en sterk kjærlighet som kan bære gjennom smerten og jeg håper at livets glede kan få komme snikende til deg slik at du etterhvert kan klare å smile gjennom tårene...

Ett lys er tent for deg og dine, hver dag....

Bleiekake 2, den ble ganske stor (men så var det mitt første tante gull som fikk den da ;)), men gøy å lage, åsså så kjekt når motakeren blir så glad :D

Morgnestund har gull i munn????

Virkelig???? Kl 0700 kjenner jeg at jeg atter en gang er lettet over å ikke sovnet de rolige timene mellom 0300 og 0500. Jeg kjenner at den beske sykehus kaffen kiler i ganen og ser senga mi laaaangt der borte i det fjerne nerme seg faretruende. Jeg kjenner hvordan denne deilig, beske kaffen gjør nytten sin, får fram den siste delen av energi og gjør meg i stand til å kjøre bil om ca 30 min...VAKTSKIFTE....Jeg kjenner føttene forflytte en lettet kropp mot heisen, ned i garderoben. Fra garderoben er kroppen forvandlet til en tung pøl som ikke vet om den vil rekke bilen i tide...skal jeg virkelig kjøre nå??? Kaffen tar gitt sitt siste nådestøt før jeg må ha påfyll, senga er bare 15 min unna....Jeg gleder meg stooooooort til å lande på hodeputen å sove til jeg måååå opp for atter ei ny vakt. Døra går lett opp, jeg prøver å være stille, men det hjalp fint lite, i dag også..."Mammmmmmmmaaaaaaaaaaa, mammaaaaaaaaaaaaaaa,mammaaaaaaaaaaaaa". Jeg er overfalt, i mine slitne armer henger to deilige gull i lykke rus over at mamma er hjemme, ikke vet de at mamma snart forsviner igjen, dog ikke så langt, men lell, veeeeeeldig lenge...Det er vanskelig å rive seg løs, for måten disse to gullene varmer opp hjertet på er for meg forunderlig. Jeg vil jo ikke miste dette øyeblikket for alt i verden.......men senga kaller....Jeg begynner å glede meg til å stå opp, til å komme hjem fra atter ei ny vakt, å møte min kjære små gull's blide åsyn, å kjenne at jeg er elsket, jeg er heldig....hvis ikke den følelsen er gull, ja, nei, da vet ikke jeg.....(I dag blir det val hakket mer kaffe....)

Jeg lever....tror jeg...definitivt....

Akkurat nå ble jeg ganske glad for at jeg ble ditrahert bort fra det faktum at jeg faktisk hadde tenkt å oppdatere litt her på bloggen min...men det varte ikke så lenge og godt er kanskje det for dere som gidder lese skribleriene mine. Jeg skal være den første til å innrømme at livet for tiden er ganske fullt. Ny jobb, eller rettere sagt turnus, med enda mere nattevakter og mindre helger (jubel), barnehage tilvenning, tilvenning til den nye turnusen (noe som på ett vis enda ikke er godt i gang siden jeg har måttet bytte i hytt og pine. Dette pga høyt aktivitets nivå her:) Men, vi håper at turnus forandringen vil føre til at familielivet tar seg opp :) I tilegg til turnusforandringer, barnehage tilvenning, mamma rolle, kjæreste rolle og ellers andre roller som kunne vært nevnt, er jakta i gang (på hjort og rådyr). Jakta medfører jo både det ene og det andre, og i år har vi hatt stor innrykk av familie og noe senere måtte jaggu meg ambulansen rykke ut/inn også, men,men...det ender i vertfall med at jeg periodevis er jakt enke opp til flere ganger i uka :( og når resten av kveldene i løpet av en uke går til jobb, så sier det seg vel selv at vi kan se langt etter dette familielivet :P

Strengt tatt burde jeg vel ikke sitte her å rabble, ungene begynner vel å kvittre om ikke alt for lenge, å jeg vet om ei som kan få studert svarte ringer under øynene inngående.....men dette er en del av nattevakt oppladingen, så det må vel til.

Jeg ville egentlig bare si at jeg lever og at jeg skal bli flinkere til å rabble ned mer fornuftige ting....