Jeg har tenkt på deg lenge og tenkt at det er så mye jeg vil si deg. Hva har jeg dog å si deg? Er det bare mitt egoistiske behov for å fortelle at jeg er så inderlig, livende redd for å oppleve akkurat det DU har gjort? Mulig, men jeg har også ett behov (igjen omsorgsfull egoisme (hvis det er noe som heter det)) for å bøye meg i støvet for deg, vise deg min respekt for at du fortsetter livet med rak rygg, bøyd rygg, sorgen i hjertet og tårene på kinnet.
Jeg har så fryktelig lenge tenkt på deg, du som har mistet en av dine, en eller ei som du var så inderlig, inderlig glad i, som du elsket så høyt bare ett menneske kan elske...Hvordan klarer du deg? Hvordan klarer du å ta en dag av gangen, leve videre med minnene, med sorgen, med kjærligheten, med det blødende hjertet? Ja, for jeg bare tenker at hadde det vært meg, ville hullet i hjertet vært så usigelig stort...
Jeg vil egentlig bare vise min respekt for deg, for at du klarer å leve hver dag, en dag av gangen, med følelser jeg bare så vidt kan ane, langt der borte i horisonten. Jeg vet at en dag kan de bli mine følelser, men jeg ber, instendig, om at jeg må slippe (egoistisk? Angstfull? Jeg vet ikke helt hva det beste ordet er, men jeg bare kjenner meg livredd...)
Jeg håper at du har ett sterkt håp å leve i (hva er vel det i den dypeste smerte og den dypeste sorg?) at ikke alt er håpløst. Jeg håper at du møter varme, omtenksomhet og en sterk kjærlighet som kan bære gjennom smerten og jeg håper at livets glede kan få komme snikende til deg slik at du etterhvert kan klare å smile gjennom tårene...
Ett lys er tent for deg og dine, hver dag....
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar