Kan det virkelig bli fullt i mors hode???

Forrige uke, fant jeg ut at jeg atter skulle forsøke å være den elskverdige konen jeg så gjerne ønsker å være. Jeg pakket sekker og bager, regnklær, dresser og støvler i alle slags mulige varianter og satte biens nesetipp mot min mors tilholdssted hvor jeg og mine 2 herlige små skulle tilbringe noen dager slik at gubbeen skulle få fri og fred til å gjøre ALT han har å gjøre før ferien. Vi hadde noen mildt sagt intense dager hos mamma, men koste oss også. Ja, koste oss vertfall så mye at da vi ankom hytta utpå lørdag sloknet både mor og minstemann i hver sin seng (jeg er enda ikke våknet ;)) På tur hjem fra en deilig og noe mindre intens dag på hytta, med kun ett gull i bilen (det største gullet hadde ingen planer om å være med hjem, til glede for mimmi og fafa, noen søskenbarn og ikke minst hunden) skjedde det jeg aldri har trodd ville skje - jeg var i sjokk...Gubben hadde fått munndiare. Han skravlet i 30 min uten stopp. Da han tilslutt lurte på "er det greit for deg", måtte jeg som sant var si at jeg hadde falt av i første sving. Vi ble enige om å utsette praten. Hvordan han definerer vi skal også være usagt, fordi 1 min etterpå fortsatte diareen på samme unike og intense måte helt til etter at lillegull var lagt. Det endte tilslutt med at jeg måtte se nøye på han og forklare han at det var på tide å holde kjeft for hodet mitt var fullt. JEG MÅ FÅ HVILE HODET MITT!!!!!!!!! Gi meg 30 min alene, så er jeg klar...Hodet mitt er fremdeles fullt, gubben er fremdeles ute å jobber og jeg lurer på når tiden skal strekke til for ett rolig, deilig og behagelig familieliv med fred og fordragelighet.....Drømmestjernene dukket opp....

Dette er en opplevelse å ta vare på, for jeg aner virkelig ikke når neste engasjement på dette nivået dukker opp igjen...Nå vet jeg at det finnes hos ham, så neste gang skal jeg være litt bedre forberedt, å ta i mot med åpne armer (bare huske å ta vitaminenen mine slik at jeg er i noe mer våken tilstand).