Utblåsing

Hvor ufattelig fantastisk det er med gode venner - trenger vel ikke si mer. Jeg er så priviligert at jeg har noen av de og det er ett under at jeg ikke blåser hodet av dem i blant. For her stormer det om dagen....Hvilke stormer som driver rundt??? Jo, hmmmmmm hvor skal jeg begynne...Mannfolk er jo alltids en het storm både på godt og vondt, helsevesenet her i landet likeså...ungene har jo en egen evne til å få liv i gråstein (selv om de her i huset har vært helt eksemplariske denne uken, hittil) og når diskusjonene starter om hva vi skal gjøre med en trassig 3 åring og en sta og utholdende 1 åring, ja da stormer det vilt i hodet mitt, nærmere seg ofte orkan. Akkurat like før orkanen dukker opp, stillner alt med at minsten ser på mor å sier "heeeeeeeei" og smiler sitt søteste smil eller at eldstemann stryker mor forsiktig over hånden å sier "æske dæ mamma" (oversatt: Elsker deg, mamma).

Gode kollegaer er også gull verd, for det blåser på toppene bokstavelig talt og med mine 180 cm blir det fort vindfult og kaldt gitt. Da er det godt å få lette på trykket å høre om jeg er heeeelt på bærtur eller om det faktisk er hold i mine observasjoner, tanker og fornemmelser (og litt følelser). Jeg har gjennom mange av disse "jobbstormene" opp gjennom tiden funnet ut at det blir viktigere og viktigere for meg å kunne gjøre en forskjell, være med å prege de som skal inn i yrkere med masse menneskelig kontakt, samarbeid og selvstendig arbeid. Kanskje være med å veilede på de viktige tingene, hvilke kamper man bør velge å kjempe for (akkurat som hjemme, skal jeg kjempe på alle fronter ligger jeg fort under torva og dit vil jeg jo ikke på en stund).

Så nå sitter jeg her etter en lang, deilig time på tur sammen med ett av disse fantastiske menneskene som gadd ta i mot stormen, å puster ut - en god følelse som skal styrkes med en varm, deilig dusj, og kveldsmat!!!!!

(Glemte jo selvfølgelig kameraet, men vi gikk så høyt at jeg fikk ett glimt av det deilige havet!!!!!!!!)